Norsk Filmindustri under press
I en tid der global konkurranse om filmproduksjoner intensiveres, taper Norge dyrebare milliarder – og det er distriktene som betaler prisen. Næringsforeningene i Nord-Norge, som representerer over 7000 nordnorske bedrifter, stiller seg samlet bak kravet om en regelstyrt og forutsigbar insentivordning for film- og serieproduksjon. Det er på høy tid at regjeringen tar grep.
Internasjonal forskning viser at 67 % av kostnadene til store film- og TV-produksjoner brukes på kjøp av varer og tjenester fra andre bransjer enn film, slik som transport, logistikk, overnatting, catering og andre service- og leverandørtjenester. For hver krone investert i norsk film, genereres opptil 4,7 kroner i omsetning, og ringvirkningene går langt utover selve produksjonen. For hver krone utbetalt via insentivordningen, har Norge altså allerede tjent 4,7 kroner. Hvorav 1,7 kroner går til netto inntekter til det offentlige. Det vil si at ordningen er selvfinansiert. Jo mer midler som er tilgjengelig for refusjon, jo mer har Norge tjent allerede før beløpet i potten kommer til utbetaling. Det er klare tall som demonstrerer at denne ordningen er et lønnsomt virkemiddel for hele norsk økonomi.
Men de siste årene har ordningen blitt kraftig kuttet. Fra 2021 til 2023 ble budsjettrammen for nye prosjekter kuttet med hele 60 %, noe som tvinger potensielt større produksjoner til å søke seg til andre land.
For 2025 ønsket søkerprosjektene til den norske insentivordningen å investere 1,1 milliarder kroner i Norge. Serien The White Lotus alene ville brukt 800 millioner, men valgte bort Norge fordi tilbudet om 88 millioner i refusjon var for lavt. Etter at de trakk seg, ble 68,8 millioner fordelt på syv andre prosjekter, som til sammen investerer nær 270 millioner i Norge. Likevel gikk vi glipp av 800 millioner i verdiskaping på grunn av en begrenset og lite konkurransedyktig ordning.
I 2024 var refusjonsrammen 84 millioner kroner, mens 18 søkere ønsket å investere over 1,1 milliarder i Norge. De søkte om 278 millioner i refusjon, men begrensede midler gjorde at kun tre produksjoner fikk støtte. Dermed mistet Norge 777 millioner i verdiskaping fra 15 andre prosjekter. Dette handler ikke bare om tall – det betyr tapte arbeidsplasser, mindre innovasjon og svekket vekst.
En konkurransehemmende modell
Norges insentivordning ble innført i 2016 og har på papiret gode resultater – for de få produksjonene som har fått benytte den. Men i praksis er ordningen tungvint, uforutsigbar og lite konkurransedyktig. Kun én årlig søknadsfrist og en svært begrenset budsjettramme gjør at store, langsiktige filmproduksjoner velger bort Norge som innspillingsland. Samtidig ser vi hvordan andre land, som Island, Irland, Canada og New Zealand har styrket sine insentivordninger etter pandemien – for å stimulere egen verdiskaping og bransjeutvikling. Disse landene tilbyr forutsigbare ordninger med løpende søknadsbehandling og romslig budsjett til refusjoner. Dette tiltrekker seg store investeringer og sikrer kontinuerlig lokal verdiskaping av filmproduksjoner.
Vi må stille spørsmålet: Har vi råd til å velge bort vår egen attraksjonsverdi? Med et marked preget av rask teknologisk utvikling og økt mobilitet i filmindustrien, kan vi ikke lenger akseptere en ordning som bremser den veksten vi ellers kunne hatt.
Stor effekt på arbeidsplasser og reiseliv
Filmproduksjoner skaper langt mer enn underholdning. I regioner som Nord-Norge, hvor vi allerede i dag har en rekke dyktige produsenter og filmarbeidere, kan en styrket insentivordning gi et betydelig løft for hele næringslivet. Hver produksjon bringer med seg et bredt spekter av arbeidsplasser – fra teknisk produksjon til logistikk og service. I tillegg får reiselivsbransjen et enormt løft, med økt turiststrøm, internasjonal eksponering og en forbedret merkevare for hele landsdelen.
Vi har en sjelden mulighet til å skape helårsarbeidsplasser og stimulere til innovasjon. En regelstyrt, forutsigbar insentivordning for film og dramaserier vil gi filmprodusentene den tryggheten de trenger for å satse stort, og vil samtidig gi distriktene et direkte løft i form av nye investeringer og økonomisk aktivitet.
Regjeringen – nå må dere handle!
Næringsforeningene i Nord-Norge krever at regjeringen utvider og moderniserer filminsentivordningen. Vi må gå bort fra den begrensende modellen med én årlig søknadsfrist og uforutsigbar tilsagnsramme, og heller satse på en regelstyrt, forutsigbar refusjonsordning der alle kvalifiserte prosjekter, etter gitte kriterier, får refundert 25 % av sine godkjente produksjonskostnader i Norge. En slik regelstyrt refusjonsordning bør innlemmes i statsbudsjettet med et betydelig økt budsjett til refusjoner - stort nok til at potensialet for verdiskaping av internasjonale filmproduksjoner i Norge kan utnyttes.
Det er på tide at politikerne innser at dette ikke er et spørsmål om kulturpolitikk, men om nasjonal verdiskaping og næringsutvikling. Med en oppgradert og konkurransedyktig refusjonsordning kan vi tiltrekke store internasjonale filmproduksjoner, skape varige arbeidsplasser, stimulere til innovasjon og gi distriktene en mulighet til å vokse – selv i usikre tider.
Nordnorsk filmkommisjon publiserte også egen kronikk, du kan lese mer fra denne kronikken her
